Først skal jeg bare presentere hvordan vi var i familie. Altså, hadde han levd til desember, hadde han og mormor vært gift i 20 år. Han var akkurat som en bestefar for meg. Og d at han skulle dø nå, 54 år gammel, av kreft, var forferdelig. Nok om døden, har skal livet han hedres.
Han var en utrolig god mann, som tok imot mormor og hennes 3 døtre helt fantastisk. Selv kunne han ikke få barn, men likevel fikk han 3 på en gang. Og d tror jeg han var veldig takknemlig for. Han hadde også hele livet drømt om å bli fisker, Flekkerøygutt som han var, og dette ønske fikk han også oppfylt før hans tid var omme.
Han var også kjempegod til å lage mat, og jeg kommer til å savne sammenkomstene våre på øya med hele familien hvor han disket opp med masse godt. Verdens beste komper lagde han også. Ingenting kan måle seg med dem.
Og der kom tårene ja..
Savner kroa og alle de gode tidene vi hadde der. Jeg var liten og fikk spise all isen jeg hadde lyst på. Og d var der jeg møtte familien, og feirte jul. Og Fridtjof lagde all julematen. Han trivdes nok på kjøkkenet, men d var nok godt for han å komme tilbake på øya, og å bli fisker. D var der han hørte hjemme. Hjemme på kjøkkenet og kokkelere for familie og ute på havet.
D at han ble med mormor selv etter slaget er beundringsverdig. Der har vi ordet. Beundringsverdig, d var d Fridtjof var. Jeg beundrer motet hans. Han var alltid seg selv, og hadde vondt lenge, men ville ikke bry noen med d.
Han sto på, selv til siste slutt..
Vi kommer aldri til å glemme vår Fikkoff/Joffen.
Du lever evig, i minnene våre.
